lørdag 20. august 2016

– NATO rasler med sablene

For første gang i historien skal Nato ha styrker stående ved Russlands grenser. Har alvoret gått opp for oss?
Av Mette Kongshem
Vi er vitne til en skremmende og potensielt farlig utvikling i Europa, og Norge står plantet i det med begge bena. Den altoverskyggende trusselen er den stadig mer aggressive holdningen overfor Russland fra vestlig side.


Natos toppmøte i Warszawa har satt sitt stempel på en plan om opptrapping av vestlig militært nærvær på Russlands vestgrense. Det heter at styrkene skal sirkulere, men dette er en dårlig skjult unnskyldning: Det vil ikke bli noe opphold i tilstedeværelsen. For Norge er ikke det noe problem: Vi har for lengst fjernet de tidligere vedtatte begrensninger på alliert øvelsesvirksomhet i landet vårt som var ment å bygge tillit overfor naboen i øst – en nabo som for øvrig aldri har utgjort en trussel mot Norge.

Norges bilaterale forbindelser med Russland har både under den kalde krigen og senere vært resultat av en fast, men klok politikk. Ledetråden har vært besinnelse, samarbeid og kontakt. Det var Einar Gerhardsens linje, det var Trygve Brattelis linje og det var John Lyngs linje. Den linjen synes nå å være brutt.

På Høyres landsmøte 17. april 2015 ble det vedtatt en resolusjon der det blant annet heter: «Norges sikkerhetspolitiske interesser ivaretas best ved å bidra til avspenning, sikkerhet og stabilitet, både i norske nærområder og globalt». Jeg kjenner ikke igjen mitt eget parti i den politikken som nå føres, og som nettopp bidrar til å destabilisere situasjonen i våre nærområder.

Vi har fått fl ere store militærøvelser både i Norge, Baltikum og Polen. I den nylig avholdte øvelsen Anakonda 16 – den største allierte øvelsen siden den kalde krigen – deltok 31.000 menn og kvinner fra 24 Natoland og partnerland, inkludert Ukraina.

Er virkelig Russland en potensiell trussel? Eller trenger vi fi endebildet for at Nato kan gjøre seg relevant, og bygge seg opp til å føre kriger langt borte? Natos nærvær i øst er ifølge generalsekretær Stoltenberg «stabiliserende», men det krever fl ere soldater, mer forhåndslagret materiell og bedre infrastruktur for å stå imot et mer «pågående» Russland. USA etablerer nå et omfattende ballistisk rakettskjold med baser i Romania og Polen. Russlands protester avvises. Og Nato etablerer fi re bataljonsstridsgrupper i hvert av de baltiske land og Polen. Norge stiller opp. Riktignok bare med en kontingent på 200 soldater. Har alvoret gått opp for oss? At Nato, for første gang i historien, skal ha styrker stående nær Russlands grenser?

Baltikum og Polen har hatt en utrolig påvirkningskraft siden de ble med i Nato. Var de primært interessert i å slutte seg til et vestlig verdifellesskap? Når man ser den foruroligende anti-demokratiske utvikling i land som Polen og Ungarn, og husker diskrimineringen av den russiske befolkningen i de baltiske landene etter 1991, nager tvilen. Nå er det Romania som står for tur. Natos toppmøte har gått inn for å opprette hovedkontor for en fl ernasjonal Nato-brigade i Romania, som er blitt spydspiss på den sentrale sørfl anken ved Svartehavet. Det planlegges marinebaser i den rumenske havnebyen Constanta, der krigsskip fra Ukraina og Georgia kan få tilgang. Det hele forklares med «USAs nasjonale interesser i Europa ».

Nato er på hugget. Slik sett kan man faktisk si at krisen i Ukraina kom beleilig. Skal vi bli beroliget når vi leser i sluttdokumentet fra toppmøtet at organisasjonen er villig til å bruke atomvåpen i forsvaret av medlemslandene? Og at alle medlemsland, også ikke-atomvåpenland som Norge, må dele på atomvåpenbyrden? Hva innebærer det?

Russland sitter ikke med hendene i fanget og ser på hva som skjer. Landet har etter Sovjetunionens sammenbrudd søkt å bygge opp et bærekraftig forsvar. Nå presses Russland til å forsere moderniseringen. Russland leser militær aggresjon i det Nato nå foretar seg; Nato leser militær aggresjon i at Russland svarer med å omstrukturere og modernisere sitt militær-apparat. Selv om Russlands forsvarsbudsjett kun utgjør en tiendedel av det amerikanske og kun 16 prosent av Natos totale budsjett, får man inntrykk av uttalelser fra Stoltenberg og vår egen forsvarsminister at russerne har skaffet seg en militær maskin av uante dimensjoner.

Det nye forslaget til Langtidsplan for Forsvaret ble lagt frem samme dag som Norge tok sommerferie. Planen ble annonsert som en «historisk satsing». Omdreiningen i Forsvarets innretning som lenge har pågått, er dermed på plass. Den startet med Forsvarsstudie 2007, ført i pennen av daværende forsvarssjef Sverre Diesen, og innebærer at nasjonal beredskap nedprioriteres kraftig.

Det legges store penger på bordet, men de skal gå til strategiske kapasiteter som Nato prioriterer, som kampfl y og ubåter. Landstyrkenes fremtid henger i luften. Istedenfor å sette Forsvaret i stand til å sikre Norges suverenitet, skal vi la Nato overta forsvaret av landet vårt, og la Nato avgjøre om Norge i det hele tatt skal forsvares.

Nasjonal kontroll over Forsvaret har vært en bærebjelke i norsk forsvarspolitikk i etterkrigstiden. Norge skulle ikke kunne trekkes inn i en krig uten godkjenning fra landets folkevalgte organer. Den godkjennelsesprosessen har imidlertid antatt en høyst kritikkverdig karakter: Det går på SMS-er, raske telefonsamtaler til noen partiledere eller møter i lukkede rom. Åpen og aktiv diskusjon på Stortinget og i media er ikke-eksisterende. Kritiske røster er fraværende. Avgjørelsene er allerede tatt: i Washington, i Brussel, i London.

Sovjetunionens siste leder, Mikhail Gorbatsjov, er alarmert over Natos opprustning og uttaler at retorikken under toppmøtet i Warszawa tyder på planer om offensive operasjoner mot Russland. Og med klar adresse, ikke minst til generalsekretær Stoltenberg, uttalte den erfarne og vidsynte tyske utenriksminister Walter Steinmeier at Nato risikerer å provosere Russland med militærøvelsene i øst. Han slo fast at «hva vi ikke bør gjøre nå er å hisse opp situasjonen med høy sabelrasling og skingrende krigsrop.»

Steinmeier sier også at det å trekke Russland inn i et samarbeid med Vesten, er i vår egen interesse, og han har gitt uttrykk for håp om at Russland snart kan returnere til G7 (G8), så snart man får en avslutning på konfl ikten i Donbas. Uten en løsning på konfl ikten før Obama forlater Det hvite hus er det ikke godt å si hva den neste amerikanske presidenten kan fi nne på å bruke som påskudd for å sende store våpen- og troppebidrag inn i Ukraina. Det vil bli starten på slutten.

Det er en skremmende kurs vi har lagt oss på i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Krigen mot terror, som USA igangsatte, har fått konsekvenser vi grøsser av når vi leser Godalrapporten og Chilcot-rapporten. Nå bør Norge få sin Libya-rapport slik at vi skjønner hva deltakelse i krig kan føre til uten gjennomtenkt strategi og solide fundament for beslutninger. Vestens politikk i Afghanistan, Irak, Libya og Syria har vært en fi asko. Den har undergravd regimene og lagt til rette for kaos, radikalisering og fl yktningstrømmer vi ikke tar ansvar for. Samtidig fi nner det sted en opprustning som kan føre til storkrig i Europa. Norge deltar i dette farlige spillet. Så er det bare å håpe at historiens dom over norske politikere ikke blir like hard som over George W. Bush, Dick Cheney, Donald Rumsfeld og Tony Blair.

Mette Kongshem, tidligere ambassadør til Tsjekkia
Artikkelen er tidligere trykt som kronikk i Klassekampen 23. juli 2016

Les også Tom Skauge: Trussel fra nye trusselbilder
og Jon Hellesnes: Aspektblind krigshissing